Å pendle - en helserisiko

Etter at jeg begynte i praksis har jeg blitt den bitre pendler-typen jeg håpet jeg aldri skulle bli. Å pendle med tog hver dag, med et jernbaneselskap som er 35 minutter forsinket minst tre ganger i uken, har ført til at jeg har gått fra å være en blid og sammarbeidsvillig jente i begynnelsen av 20-årene, til en dresskledd mann i midten av 40-årene med et enormt behov for å fortelle konduktørene hvor uholdbar situasjonen er. Jeg har fått holdningene til en mann med gullkort på SAS, som alltid går i fastlane, og er drit forbanna fordi jeg mister flyet på grunn av forsinkelsene på toget. Jeg gidder ikke å sende sint leserbrev til lokalavisen, JEG VIL SNAKKE MED SJEFEN DIN! Dette holder ikke. Og kom ikke her og si at du bare er konduktøren. Du er ansatt her, og derfor er det ditt ansvar. Jeg driter i om det ikke er ditt ansvar at dere ikke har dobbeltspor og blir stående bak andre tog. Jeg har betalt i dyre dommer for dette pendlerkortet, og kommer ALDRI fram i tide. JEG VIL HA PENGENE TILBAKE!

Jeg har gått fra dette:


Til dette:

Jeg kommer antakeligvis aldri til å bli den samme igjen.